La meg være gammel!

Det er noen privilegier som følger med det å bli gammel. For det første at jeg ikke lenger behøver å ta hensyn til arbeidsgivere og den slags folk når jeg ytrer meg. At jeg kan tillate meg å høre hva jeg vil, eller late som jeg ikke hører det jeg vil. Selektiv hørsel er vidunderlig.

Jeg vil imidlertid fremme et krav overfor samfunnet og mine omgivelser. Jeg er drittlei av ikke å få si at jeg er gammel! Jeg vil være gammel! Selv om jeg fortsatt er oppegående, selvhjulpen og åndsfrisk må man da ikke gå rundt å late som om man er ung. Hva er det for vrøvl. Skulle det være noe ekstra verdifullt å være ung? Hvilken gedigen bløff! Hvilken britisk forfatter var det som sa: "Ah ungdom, så synd den er kastet bort på de unge som ikke vet hvordan den skal brukes?"