Barnbarnbarnebarnbarn

For forhåpentligvis ikke å bli mistenkt for å være en slags barnehater bør jeg vel slå fast med en gang at jeg elsker noen barn, tolerer de fleste og har stort sett en ganske høy terskel for barneaktiviteter i min umiddelbare nærhet.

Det som opptar meg er hvordan vi ser på barn i dagens Norge eller den vestlige verden for ikke å ta munnen for full.

Jeg ser i dagens samfunn en prioritering av barn, barns behov, barns velferd, barns muligheter, barns rettigheter osv., som er i ferd med å forlate etthvert rimelig nivå.

Dette gjør seg gjeldende på alle nivåer. Det gjelder for den moderne kjernefamilien som synes å innrette hele sitt liv etter barnas behov. Det gjelder for mange områder av politikken på både lokalt og nasjonalt nivå. Øke kunnskapsnivået i skolen, øke trivselen i skolen. Mobbing i skolen er et spørsmål om politikk på nasjonalt nivå! Spare for fremtidige generasjoner, bla, bla, bla, bla.
Finansminister eller undervisningsminister spiller ingen rolle, det viktige er: Unga våre!!!!!


Har barn egentlig større krav på liv og gode omgivelser enn det vi alle har?

For all del: barn er individer, de er mennesker og de har naturligvis rettigheter som sådanne.

Men de er ikke ferdige mennesker, derfor regulerer vi da også deres rettigheter. De er underlagt formyndere inntil de når en aller annen arbitrært satt aldersgrense for den ene aller annen aktivitet. Slik må det nødvendigvis være.

Poenget er at dette har konsekvenser for hvordan jeg ser på barn i andre sammenhenger. Jeg tar ikke deres meninger om alt like alvorlig som jeg tar voksne menneskers. Barn i politiske demonstrasjoner sier meg bare noe om hva deres foreldre mener.

Det kan være søtt og morsomt, men aldri viktig hva de mener om alt mulig. Det er ingen grunn til å ta dem med på råd om alt her i verden.

Liksomforhandlingene i den moderne familie kunne av og til med fordel være byttet ut med diktatorisk myndighet.

Og fremfor alt: La barna være i fred!!!

Jeg er overbevist om at dagens barn her til lands kommer til å klare seg aldeles utmerket om de bare får være litt mer i fred for de voksnes bekymringer og stadige ønsker om å gjøre det riktige for dem.

La ungene slippe ut av ekspertenes klør!

Toppen av usaklighet

Det er et bilde som dannet seg mens jeg hørte nyhetene i morges. Jeg klarer ikke få det ut av hodet.
'
En liten småfeit gris med fredriksen-tryne velter seg selvtilfreds rundt i onkel Skrues pengebinge.

Unnskyl onkel Skrue.

Seadrill, Burma og etikk

Det er ikke egnet til å forbause noen at Fredriksen selskapet Seadrill gjør oppdrag for det Burmesiske gangster-regimet. Der det er penger å tjene gir man blanke faen i at man er med til å finansiere tortur, drap, yndertrykkelse og generell trakassering. Det er helt iorden at man bidrar til gangsternes private formuesoppbygging.

Men tør de å stå inne for hva de er med på?

Nei. Ikke er de bare uten moral, de er også uten ryggrad.

Min forakt for hr. Fredriksen vokser og vokser, men det gir han naturligvis faen i.

Likevel er ikke det så viktig. Det viktige er spørsmålet om hvordan tilstanden er i de store selskapene generellt.

Er alt bare et omdømme problem som skyldes at man ikke har brukt tilstrekkelig mange penger på PR.

Statoil skryter av sine etiske holdninger, men gjør business i land som Angola og Azerbadjan. Skal vi tro at de får det til uten å bestikke de lokale gangster-regimene?

Et standardsvar du får for tiden er følgende: Det er bedre å være tilstede og påvirke de lokale og prøve å fremme demokratiske idealer og respekt for menneskerettigheter direkte.

Jeg blir forbannet når jeg hører en slik mangel på respekt for min intelligens og dømmekraft.

La meg si det helt klart til Seadrill: Dere har ingen troverdighet!!!

DLD og Høyre.

Det ser ut til at høyre blir partiet som kommer til å avgjøre datalagringsdirektivets skjebne i stortinget. Det er tydelig at ledelsen ønsker direktivet vedtatt, men det finnes fremdeles medlemmer som har prinsipper og tror de betyr noe.

Tenk det, Hedda.

Jeg tipper ledelsen vinner tilslutt og partiet slutter seg til arbeiderpartiets standpunkt. Det er alle disse pedofile og andre banditter som politiet plutselig skal begynne å få tatt vet du. De har stort sett aldri fått det til før, men bare de får lagret trafikkdata så skal det bli andre boller!

Les alle høringsuttalelsene fra de som tilsynelatende har greie på ting og jeg blir nødt til å spørre:
Finnes det noen som tror på argumentene?

Naturligvis gjør det ikke det. Naturligvis er det vikarierende motiver over en bred fjøl.

Det mest interresante med dette er ikke høyreledelsens prinsippløshet, men at de tør å eksponere den så tydelig for offentligheten.

Jeg synes litt synd på Inger-Lise Hansen. Hun har åpenbart forsøkt å ta en Valgjerd (Jeg tar gjerne et glass vin til maten, fnis, fnis)

Hennes variant var nok ment å være en sånn: Jeg syns det er litt artig med sex og sånn, fnis, fnis.

Og så gikk det hele så fryktelig galt. Å vise frem kropp er ikke forenlig med å være politiker. Det lengste du kan strekke deg er å vise litt kløft på den årlige slottsmiddagen, men bare litt!

Vi har det med politikere som vi har det med våre foreldre: Det er en menneskerett å slippe å få vite at de har et sexliv.

Om mat og moral

Det sitter fremdeles i meg en del av barndommens innbankede læresetninger.

Slik som at du ikke skal kaste mat!

Og at du alltid skal kaste råtten mat!

Jeg følger det slavisk. Har jeg en matrest pakker jeg den pent inn og legger den i kjøleskapet. Etter et par uker tar jeg den så ut, konstaterer at den ikke lenger er spiselig og kaster den med god samvittighet.

Det finnes alltid en vei utenom enhver lov, forordning eller moralsk påbud er det jeg egentlig har lært.

Om homoradar og andre varslingssystemer

I mandagens hjernevask fikk vi høre at noen kan se på folk hva slags seksuell legning de har gjennom en naturlig homoradar, og andre avviste på det sterkeste at noe slikt var mulig.

Personlig opplever jeg at jeg er utstyrt med en lang rekke varslingssystemer, alle har tjent meg godt gjennom et langt liv.

Det er for eksempel en gærningevarsler, en svindleralarm, en romantisk tulling klokke, og så videre.

Kategoriene kan være noe flytende og ikke alltid helt pålitelige, men stort sett stoler jeg på dem.

For eksempel har jeg i det siste blitt konfrontert med en ung mann som har konvertert til islam gjennom både TV (trygdekontoret) og Aftenposten idag.

Romantisk tulling klokken ringer sterkt! Hvorfor denne medieopptatthet av en ung religiøs svermer? Det er ikke akkurat noe nytt i historien, eller spesielt interessant.

Samtidig opplever jeg at mediene forsøker å behandle respektfullt en homeopat som synes det er fint å ikke vaksinere unger. Med henvisning til Rudolf Steiner ikke mindre. Når noen sier Rudolf Steiner til meg ringer gærningealarmen så høyt at jeg blir redd for varig tinitus.

Min homoradar har igrunnen ikke virket etter at jeg ble atten eller der omkring.

Er alle disse mer eller mindre finstemte varslingssystemer et utslag av natur eller kultur?

Frankly my dear, I don't give a damn!!!

Tør jeg se på Grand Prix finalen?

Jeg ser at det er utpekt programledere for den store grand prix finalen. Jeg minnes en av mine mest pinlige stunder:
Finale i Norge med Ingvild Bryhn som programleder, sett med gode venner i København, alle danske. Etterhvert som programlederen hisser seg opp til de store nasjonalistiske utbruddene, synker jeg lenger og lenger ned i stolen, alt til stor munterhet for mine danske venner.
Tør jeg se på i mai?

Er jeg den eneste som vrir meg i stolen når jeg hører sportsreportere og andre kaste seg ut i disse nasjonalistiske verbale øvelsene som de jevnlig gjør?

Lider vi av et slags provins-syndrom her i landet?

De følgende utsagnende er ikke uvanlig å støte på, og ofte samtidig. Mindreverdighetskompleks og stormannsgalskap forent i ett syndrom!, Provins-syndromet.

Norge er et potittland hvor alt er galt
Norge er det beste land i verden å bo i
Norge er best til alt
Det er alltid en nordmann med der det teller.

Ikke misforstå nå. Det er helt fint å være norsk, men det finnes så mange hyggelige og dyktige mennesker som lever gode liv i andre land også!

Hvorfor unge tullinger utvikler seg til å bli gamle tullinger

Disse debattene om arv og miljø, nature vs. nurture, er alltid like fasinerende. Jeg lurer på hvorfor?
Nesten alle debattinnleggene jeg ser, selv de fra forskere, synes å bygge på synsing. Ingen leverer egentlig nye overraskende data, hverken harde eller myke, men det stopper ingen fra å ha en mening.
Gårsdagens program synes å innby til en særlig spennende debatt om det som få har spesielle forutsetninger for å kunne si noe særlig om:
Hva er prosentfordelingen mellom arv og kultur i utviklingen av skoleferdigheter (intelligens som målt i IQ tester)?
20% arv? en tredjedel? 50%?, 60? noen høyere?
La meg spå litt om den debatten som nå kommer.
-INGEN kommer til å si at det IKKE finnes arvelige forutsetninger.
-Sammenhengen mellom natur/kultur fordeling og debatantens politiske plassering etter høyre/venstre aksen kommer til å være klar: Jo lenger til venstre, jo høyere prosent kultur, jo lenger til høyre desto mer natur.
-Som sedvanlig vil det være slik at jo sterkere meningene er, jo svakere vil argumentene være.

Hva skal vi så gjøre, vi som ikke har de riktige faglige forutsetningene men som synes dette er interessante spørsmål som vi godt kunne tenke oss å forstå bedre?
Vi må naturligvis ta utgangspunkt idet vi tror vi vet, og i det våre personlige, private erfaringer kan si oss og i det vår refleksjon over ekspertisens uttalelser forteller oss.

Hvor står jeg så selv?
Grunnerkjennelsen:
Homo Sapiens er et dyr! MEN vi er et dyr som gjennom naturlig seleksjon har utviklet en betydelig grad av evne til refleksjon som også setter oss i stand til å overstyre våre instinkter.
Vi har evnen til å lære, og til å la lærdom influere på våre handlinger.

Etter å ha vært barn med foreldre, far til barn, og etterhvert bestefar, har jeg i alle fall et statistisk materiale på litt flere enn en, og dermed gjør jeg krav på en viss validitet i grunnlaget for mine observasjoner.

Barn kommer ut med en eller annen grad av en ferdig personlighet!
Den varer livet ut!
Det er noen grunnleggende ting ved dem selv som folk aldri er i stand til å forandre!
Det som ligger til grunn for "skoleflinkhet", "evne til å resonere, til å håndtere teoretiske konsepter" intelligens", hva du enn velger å kalle det er i hovedsak medfødt!
Naturen seirer!

Det betyr ikke at ALLE mennesker ikke kan utvikle seg i et godt skolesystem og nå et høyere nivå en den naturlige forutsetning.
OG vil jeg sterkt fremheve, det er en riktig og for samfunnet viktig prioritering å bringe alle opp til det høyeste nivå de er i stand til å nå.

Hvorfor forandrer 8. mars seg aldri?

Jeg tror det var i 74 første gang jeg gikk i et 8. mars tog. Det er lenge siden jeg gikk i et for siste gang. Sitter å hører på Simonsen, Yssen med flere i dagsnytt 18. Hvorfor denne enorme deja-vue følelse. Det synes å være samme diskusjon, samme ord, samme meninger hvert eneste år.

Finnes det ingen fornyelse? ingen utvikling?, eller kanskje jeg tar helt feil, kanskje det bare høres slik ut?

Om kultur og natur

Med et utrolig uskyldig oppsyn ser hr. Eia på hr. Lorentzen og sier: "Her skal de få tre meter ekte hamperep av meg. Som de ser er det en vakker renneløkke i den ene enden"

Hr.Lorentzen: Tusen takk, skal jeg legge den om halsen slik?"

La meg være gammel!

Det er noen privilegier som følger med det å bli gammel. For det første at jeg ikke lenger behøver å ta hensyn til arbeidsgivere og den slags folk når jeg ytrer meg. At jeg kan tillate meg å høre hva jeg vil, eller late som jeg ikke hører det jeg vil. Selektiv hørsel er vidunderlig.

Jeg vil imidlertid fremme et krav overfor samfunnet og mine omgivelser. Jeg er drittlei av ikke å få si at jeg er gammel! Jeg vil være gammel! Selv om jeg fortsatt er oppegående, selvhjulpen og åndsfrisk må man da ikke gå rundt å late som om man er ung. Hva er det for vrøvl. Skulle det være noe ekstra verdifullt å være ung? Hvilken gedigen bløff! Hvilken britisk forfatter var det som sa: "Ah ungdom, så synd den er kastet bort på de unge som ikke vet hvordan den skal brukes?"